Jul – E – brev

Et til år er snart forbi, og vi ser tilbake på de velsignelsene vi har fått i dette året med takknemlighet.

For oss har dette året vært fylt med masse glede. Da våren kom i mars fikk vi besøk av foreldrene mine (Karoline). Vi var også så heldige at vi fikk oppleve kirsebærblomstringen når den var på sitt vakreste! Det er kjekt å kunne vise frem landet man bor i til familien, når alt er så annerledes. Det blir da også plutselig enklere å fortelle om livet her i Japan.

Den samme uken som de kom på besøk fikk vi vite at vi skulle bli foreldre i november. Ikke nok med det, så flyttet vi til et hus på to etasjer og med en hage dagen etter den gode nyheten. Vi flyttet ikke lengre enn 5 min unna til et annet nabolag. Her trives vi veldig godt og er takknemlig for hyggelige naboer!

Da sommeren kom avsluttet vi den offisielle språkskoletiden på 2 år. Selv om vi skal fortsette å studere, blir dette ved siden av arbeidet. Vi klarer å kommunisere greit i hverdagssituasjoner, men har mye igjen å lære.

Vi startet sommeren med å reise til Norge i fem uker, og fikk besøke familie og venner. Vi er svært takknemlig for at jeg var i form til å reise så mye som vi gjorde, selv om vi innså at det ble litt for mye reising.

Mens vi var i Norge å koste oss i hetebølgen, var det også ekstremvær i Japan. Først ble de rammet av flom og mye jordskred, etterfulgt av ekstrem hetebølge. Noe som førte til mange dødsfall i vest Japan. I huset vårt merket vi også til skadene da vi kom hjem. Mold og mugg begynte å vokse i første etasjen, og det gikk med mange timer til vasking. Heldigvis hadde vi en nabo som så til huset vårt mens vi var vekke og fikk luftet ut og vasket over det verste før vi kom hjem. De samme naboene både kjørte og hentet oss ved flybussen da de ikke ønsket at «gravide meg» skulle vandre rundt med bagasje på t-banen.

Da vi kom tilbake til Japan, begynte det virkelige arbeidslivet. Vi startet med å være med på en leir for ungdommer i fra Japan, Taiwan og Hongkong. Dette ble en kjempefin opplevelse. Vi tok oss også et par uker fri i Japan og brukte tiden på å ordne ting før lille gutten vår skulle komme, vaske huset etter ekstremregnet, møte venner, kjøpe bil og oppdage nye områder i Japan med vår nye bil.

Det nye arbeidslivet byr på mye variert. Vi hjelper kirkene i fylket med barn og ungdoms arbeid både i kirkene og på leir. Vi er også en del med studenter på universitetene rundt oss, både på bønnemøter og over en kopp kaffe. Vi har også diverse samlinger både hjemme og i kirken, blant annet «Thanksgiving» med til sammen 16 stykker.

Jeg har også en liten prosent som feltsykepleier for de norske misjonærene i vår organisasjon her i Japan. Tidlig i høst var Marius sammen med noen andre japanere på tur til Yokohama for å være med på et videokurs der de lagde en kortfilm på bare 48 timer. Planen er at Radioen til kirken skal begynne med «Nyere Media» etter hvert. Det kan hende Marius blir en del av teamet som skal hjelpe de med det. Vi trives veldig godt i arbeidet, selv om det ikke alltid er like lett å balansere fritid og arbeidstid.

Videoen de lagde kan sees her:

Her er “behind the scenes” – Video av da de lagde videoen.

I høst kom det to nye familier med til sammen fire barn, og en enslig ut som misjonærer. De er alle sammen i gang med språkskole, men det er veldig kjekt med flere nordmenn på feltet. I oktober fikk vi også besøk av min bestevenninne og kjæresten som er bosatt i Danmark. Noe som var utrolig kjekt og et stort høydepunkt!

Den 4. november bestemte lille Aron Isaiah seg for å komme til verden i en ekstremfart, tre uker før termin. Bare en og en halv time etter vannet gikk, og 10 min etter at vi var kommet til sykehuset. Tross alt gikk fødselen kjempefint, og Aron har vært sunn og frisk fra første stund. I slike stunder er vi ikke i tvil om at det er en som er med oss og har kontroll når vi selv ikke har det.

Oppfølgingen fra klinikken og legen jeg har gått hos under graviditeten har vært upåklagelig. Selv om systemet er helt annerledes, har det vært trygt og godt. Jeg har også vært frisk å rask så å si hele svangerskapet, hvor min største utfordring var morgen kvalmen. Den ga seg ikke før jeg var i uke 25, men da det var på sitt verste morgen og kveld var jeg stort sett i god form på dagtid. Det er et stort bønnesvar for meg da jeg ønsket å holde meg aktiv gjennom graviditeten!

Nå er vi tre og nyter denne store gaven vi har fått. Selv om det er en ny tilværelse er det den største velsignelsen vi har fått!

Måtte Gud velsigne deg og dere, likeså i jul og nyttårstiden vi har i vente!