Japan

Japanske venninner

“Tror du jeg noen gang kommer til å få oppleve å få gode venninner her i Japan?”

For ca 10 måneder siden satt jeg og Marius på en restaurant midt i kobe by. Ved siden av oss satt en hel jente gjeng og som lo og hadde det morro sammen.  Jeg husker så godt at jeg den gangen spurte Marius; “Tror du jeg noen gang kommer til å få oppleve å få gode venninner her i Japan?”. 

Det er ikke en selfølge å få gode venner i et nytt land, spesielt ikke gode og nære venner i løpet av begynnelsen. Det tar mye tid å danne vennskap, midt i alt annet som tar tid. Både vi og japaneren er som regel travelt opptatt med hverdagslivet. Likevel har Gud vært til stede og ledet oss til mange japanere på vår egen alder som vi har fått sjansen til å bli kjent med. 


Den siste uken har vært litt spesiell. Torsdag tilbrakte jeg en hel dag fra 8.30 til 22.00 med en japansk venninne. Vi tilbrakte hele dagen sammen i Osaka, nabobyen som hun ikke hadde sett så mye av tidligere. Vi snakker om det meste, livet i Japan, fortid, fremtiden, kjærlighetslivet og deler gleder og sorger. Jeg kunne så sårt ønske at språket var mer utviklet i disse situasjonene, men jeg har lært meg å lytte, og får til å si det som er mest nødvendig. 


Fredag til lørdag deltok jeg på en jentecamp    som skolelaget KGK stod for. Vi har deltatt på en leir tidligere, men dette var noe helt annet da det var en leir bare for jenter. Aldersgruppen var for universitetsstudenter. Temaer som tok for seg kjærlighetsliv, det å leve som singel, og hvordan vi som kvinner kan støtte mennene. Jeg kjente noen jenter fra før av, men ble også kjent med nye, noe som alltid er kjekt. Jeg er veldig glad for at fikk oppleve dette! 


Lørdagskveld var det duket for hadefest hos noen australske naboer vi ble kjent med ikke så lenge etter at vi flyttet til Japan. De har en god vennekrets som de har introdusert oss til siden de visste at de skulle flytte nå i sommer. Denne kvelden fikk vi også vært sammen med venner, men også bli kjent med nye. Jeg ble kjent med to jenter som er like gamle som meg, som ville jeg skulle ta kontakt slik vi kunne finne på noe sammen når jeg kom tilbake til Japan. 


 Vi har vært og er fortsatt i en fase hvor det er viktig at vi stadig blir kjent med mennesker, som vi kan holde kontakten med. Noe som blir viktig for de fleste som flytter til et nytt sted. Likevel hadde jeg ikke trodd at jeg skulle bli kjent med noen som jeg etter så kort tid kan kalle venninner. Vi har blitt velsignet med en kirke som har blitt vår familie, og mennesker som vi kan kalle venner. 

Om noen få timer sitter vi på flyet til Norge. Hvor familie og venner venter på oss. Vi gleder oss utrolig mye til å komme tilbake til Norge for en måned. Samtidig vet vi at vi må si hade nokk en gang for en periode, bare kort tid etter vi har sagt hei igjen. 

På selveste 4 års bryllupsdagen vår lander vi i Oslo hvor vi blir møtt av venner! Dette kommer til å bli en bryllupsdag vi sent kommer til å glemme! 

Be gjerne for:

  • Vennskapene vi har fått i Japan 
  • Reisen 
  • At vi ikkje glemmer for mye av det japanske språket
  • At turen hjem til Norge skal bli en velsignelse 

17. mai i Kobe

17. mai begynte ikke med venner og familie rundt kjøkkenbordet. Vi hadde heller ikke fri fra språkskolen, men finstasen og kaken var likevel med på skolen, slik vi kunne reise direkte til Aotani hvor vi hadde 17. mai fest senere på dagen. 

Jeg var så heldig at jeg ble invitert med i 17. mai komiteen, sammen med Marie Stugaard og Liv Bakke. vi planlagte en fest for ca 30 stykker med studenter, misjonærer, japanere og nordmenn som bor i Japan. Sammen gikk vi i tog, sang norske sanger, hadde tradisjonell stafett, Quiz om Norge, spiste pølser i brød, sushi, kaker og selfølgelig pinneis. Vi hadde til og med heliumballonger, i forskjell til i Oslo.

Det er ikke alltid like lett å finne gode pølser her i kobe, men vi har en danske som driver en pølsebod og selger utrolig gode pølser. Fra han får vi kjøpe inn bølser og brød til alle sammen. Til anledningen laget jeg kransekake som farmor lærte meg å lage forje sommer før jeg reiste, noe som ble godt satt pris på. Bunaden ble ikke med til Japan, selv om noen ble litt skuffet over å ikke få sett meg i bunad var det kanskje like greit da det var god norsk sommertemperatur. 

Det var kanskje ikke akkurat samme feiringen som vi har i Norge, men jeg vil likevel si det var et veldig god, 17.mai feiring. Vi storkoste oss og er veldig takknemmelig for ar vi har muligheten til å feire Norge i sammens med så mange flotte folk! 

Vårferie 2017

Semesteravsluttningen er over tre uker siden og vi er over halvveis inn i vår 1 måned lange vårferie. 1 måned høres veldig lenge ut, men med mye i kalenderen går det fort. Selv om vi har fri fra skolen, betyr ikke dette fri fra lekser. Leselekser, oppgaver og flere ark med Kanji tester. I tillegg fikk vi beskjed av lærerens om å lese gjennom de to bøkene vi har gått igjennom på skolen det siste halvåret. Akkurat nå ser litt dårlig ut med leksene, men jeg tror likevel vi har fått repetert litt i muntlig samtale noe som også er viktig.

Det er nemlig ikke bare vi som har vårferie, andre japanske studenter som vi kjenner har også vårferie. Vi har derfor også fått mulighet til å møte noen av de nå i vårferien. Det har også kommet besøk fra Fjellhaug internasjonale høgskole i Oslo. Tre jenter fra Sunnmøre, som vi har fått hatt med på sightseeing både i Kyoto og Nara, som er to gamle hovedstader i Japan.

Forje uke fikk vi være med på vår Første misjonærkonferanse i Hiruzen her i Japan. På første konferansen får man ikke være med å stemme, men kan likevel delta i samtalene. Vi fikk en veldig fin konferanse med fint vær, gode samtaler og besøk fra både NLM (norsk Luthersk Misjonssamband) og ILM (Islandsk Luthersk Misjonssamband).

Denne uken har vi vært på Ungdomscamp på Ieshima (家島) en øy utenfor Himeji, ene nabobyen til Kobe. Her var det samlet omtrent 35 ungdommer, fra ungdomsskolealder, og opp til universitetsstudenter. Vi hadde noen fantastiske dager, og selv om vi ikke forstår alt som blir sagt er det mye vi kan forstå likevel. En liten videosnutt som Marius har laget fra ungdomsleiren kommer snart!

Resten av ferien blir det en god del lekser, turer for å se kirsebærtre blomstringen og et lite matcha te kurs med Liv Bakke. Som kommer godt med da vi har fått et helt teseremoni sett for å lage matcha te.

Så begynner snart et nytt semester, og vi er klare for en ny innsats før vi reiser til Norge i sommer.

Yamayaki i Nara!

I helgen som var fikk jeg og Marius oppleve en av de vakreste vinterfestivalene her i Japan, sammen med flere tusen andre fikk vi se magiske fyrverkeri fra fjellet Wakakusa og brenning av gresset i fjellet.

 
I over 250 år har mennesker samlet seg fjerde lørdag i januar for å se gresset i fjellet Wakakusa i Nara (Japan) brenne. Yamayaki (山焼き) kan over settes til ”fjellbrenning” noe som beskriver festivalen ganske godt. Wakakusa Yamayaki festivalen starter med en fakkeltenning seremoni i Kasuga Taisha shrine, før fakkelen blir båret i en parade av munker kledd i tradisjonelle klær, til bunnen fjellet Wakakusa hvor det blir tent et bål. Når dette er gjort begynner et spektakulært fyrverkeri show som varer i ca 15 minutter. Jeg har helt ærlig aldri sett så store og vakre fyrverkeri, selv om vi var et stykke unna selve oppskytingen.

 
Da fyrverkeriene tok slutt, begynte ”fjellbrenningen” og man kunne følge den godt kontrollerte brannen bare 10 meter unna eller litt lengre unna som vi gjorde. Gresset brant i en fin linje opp igjennom fjellet, slik at nytt og friskt gress kan vokse til. Festivalen sies i ha røtter fra en konflikt mellom Todai-ji og Kofuku-ji templene som dateres bak til 1760. Men det som startet som en konflikt har blitt til en årlig festival, som sies å være den største vinterfestivalen i Japan. En fantastisk opplevelse som må oppleves om en er i disse traktene på dette tidspunktet.


 
Men selv om man ikke befinner seg i japan akkurat denne lørdagen, er Nara en plass som er verdt å besøke. Nara er en fantastisk fin plass å besøke om man er i nabobyene Osaka, Kyoto eller Kobe. Nara byr på mye kulturelt både når det gjelder, arkitektur, shopping, opplevelser og tempelbesøk. Nara var den første permanente hovedstaden i Japan, noe som gjør Nara til en by med mye historie. På veien til de to historiske templene Todai-ji og Kofuku-ji bare en liten spasertur fra stasjonen, blir man mottatt av flere hundre rådyr, selvfølgelig fordelt godt ut over flere parkområder. Her går de fleste fritt og på vei til templene kan man stoppe å kjøpe rådyrkjeks til å mate de med, og ja, de er ganske så tamme så man får god mulighet til å klappe de selv om de er mer interessert i kjeksene. Det sies at man historisk sett såg rådyrene som gudenes budbringere og at de skulle leve fredelig i byen.



 
Kofuku-ji tempelet var først bygget i år 699 og ble flyttet til Nara i år 710. Tempelet var et viktig symbol på den buddhistiske religionen og hadde en stor innflytelse på den tids regjering. Fem minutter unna Kofuku-ji tempelet finner man Todai-ji tempelet hvor man først finner en rekke festivalboder hvor man kan få kjøpt tradisjonelle japanske snacks, heldigvis er ikke mat hygiene et problem her til lands. Selv om Todai-ji tempelet er bygget om til en mindre utgave er det fortsatt verdens største rammebygg laget av tre. På innsiden av tempelet finner man verdens største bronse forgylte Vairocana Buddha.


 
Selv om slike steder byr på mye refleksjon, både på godt og ondt er vi velsignet som har muligheten til å bli kjent med en ny kultur, nye tradisjoner og en ny folkegruppe. Livet i Japan er alt annet enn kjedelig!

God jul og godt nyttår

www.thealbumcafe.com 

For snart fire måneder siden flyttet vi fra Oslo til til Gakuentoshi, en liten bydel vest i Kobe. Leiligheten vår ligger i et hyggelig nabolag, med mange unge voksne i området. Bydelen er utenfor bykjernen, med gode muligheter for å reise inn til Kobe, noe som gjør det attraktivt for mange unge å bosette seg her. Det er mye som skjer i nabolaget, da vi bor et steinkast unna fem universiteter. Noe som gir muligheter for å bli kjent med området og
kulturen vi bor i.

Vår hverdag her i Japan består av språkskole fem dager i uken, med undervisning fra 9.30 til 13, mandag til fredag. Selv om skoledagene ikke er så lange, er det tungt å studere et nytt språk. Språkskolen vi går på ligger i Kobe sentrum og drives av YWCA. Vi er nå allerede i gang med andre av femte semester på språkskolen. Vi har lært to av alfabetene og kan skrive og lese de godt nå. Det som er mest krevende er grammatikk og kanji som er de kinesiske skrifttegnene. Her er det mye å sette seg inn i. Heldigvis trives vi som språkstudenter, og vi har et veldig godt miljø i klassen. Vi er fem i klassen hvor de tre andre elevene er fra Kina, Thailand og Australia.

Som språkstudenter er vi ikke plassert i en fast kirke, men står fritt til å besøke forskjellige kirker, for å bli kjent med de japanske menighetene. Selv om vi har vært i litt forskjellige kirker, har vi oftest vært i Nishi Suma kirke. Her føler vi oss hjemme, og har blitt veldig godt tatt imot. Selv om det ikke er alle som snakker engelsk i kirken kommer de alltid bort og prater med oss med den lille engelsken de har, også får vi bruke den lille japansken vi har lært.

Selv om det har vært mye nytt å sette seg inn i, og en hektisk hverdag har vi også fått muligheten til reise. Vi har blant annet besøk Nagano og Okinawa. Nagano ligger seks timer med buss mot Tokyo. Der besøkte vi en venninne fra Norge som er oppvokst i Japan og fikk oppleve de japanske høstfargene på det fineste. Okinawa ligger to timer sørover med fly, og består av en gruppe øyer som tilhører Japan. På hovedøyen fikk vi nyte varmen en uke før andre semester begynte.

Vi har blitt velsignet med gode vennskap og relasjoner som har betydd mye for oss dette halvåret. Selv om vi ikke er så mange misjonærer her i Kobe har vi et godt fellesskap. Sammen med de finske misjonærene samles vi annenhver uke til bønnesamling. I tillegg møtes vi gjerne til en kopp kaffe, sightseeing, eller over en kopp te på kontoret når vi lurer på hva som står på brevet vi fikk i posten. Vi har deltatt noen ganger i skolelaget her i Japan som heter KGK. Her samles ungdommer fra flere universiteter en gang i måneden til diverse aktiviteter. I høst har vi blant annet vært med på ”Tacoparty” som ikke vil være det vi nordmenn ser for oss som taco, men bakt blekksprut. Her fikk vi være med på å lese Johannes 3, 16 på syv forskjellige språk, en sterk opplevelse som minner oss om hvorfor vi er her.

Johannes 3, 16
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Vi har blitt rikt velsignet denne høsten, og vi har fått merke at vi ikke reiste aleine til Japan. Vi takker for alle dere som husker på oss i bønn, det er godt å vite at vi ikke er aleine, men har mange støttespillere sammen med oss.

Vi ønsker alle en velsignet juletid og et riktig godt nytt år!

julebrev

Tsurushima – en bortgjemt perle

_dsc3412

Forrige offentlige fridag var vi så heldige å få være med på en spesiell utflukt. Kari Opperud  inviterte Marius, Liv Bakke og meg med på en liten øy med navn Tsurushima. En liten øy like utenfor Ako. Øyen er nemlig eid av en i menigheten i Ako hvor Kari er plassert. Øyen er nå ubebodd, men Maeda, eieren selv har bodd der i 30 år. Her ble holdt oppe i troen ved å lytte til radioprogrammene som WJELK fortsatt sender her i Japan. Øyen har en ganske spesiell historie. Kari Opperud har tidligere skrevet om denne øyen på sin blogg, og har også et innlegg om Maeda som deler en utrolig fin historie om sitt liv.

 dsc3135

For å få med noe av historien har jeg tatt med noe av det Kari Opperud har skrevet om øyen på sin blogg:

“Ved et lite Shinto-tempelet på toppen av øya ble kristne undervist i «japansk religion» og truet og plaget for at de skulle fornekte sin tro. Fordi det ble oppdaget at de var kristne, ble 117 personer tatt til fange – så langt unna som i landsbyen Urakami utenfor Nagasaki på Kyushu – og fraktet til Tsurushima for å rydde den og begynne å dyrke jorda. Øya, som bare er 400 meter lang, har 2,1 km kystlinje og er 0,1 kvadratkilometer stor, ble deres «fengsel». De bodde kummerlig og fikk lite mat. Fangene kom til øya i august 1870. I april 1873 opphevet japanske myndigheter forbudet mot kristen tro, og de fikk vende hjem. Men…! 18 av fangene døde på Tsurushima, og deres graver er der.”

Kari Opperud sine innlegg fra turen i fjor kan leses her, og vitnesbyrdet til Maeda kan leses her.

_dsc3216

Da det er litt vanskelig og dyrt å komme seg til øyen alene, passer han på å bli med katolikkene når de leier båt over til øyen en gang i året for å gå i fotsporene til de som engang var fanger på øyen. Maeda viste oss rundt på øyen både hvor han tidligere bodde og de historiske stedene. Vi fikk også med en god del kaki/persimon en utrolig god frukt som vi også har blitt ganske populære i Norge de siste årene. De ser kanskje ikke helt like ut som de i Norge, ikke så rart da det finnes ca 1000 forskjellige sorter.

Vi er utrolig takknemlig for det vi har opplevd og ville derfor dele litt av vår spesielle opplevelse ved å lage en liten film fra turen.

Filmen kan enten sees under her, eller via denne linken.

Pangstart!

26. august reiste vi fra Oslo Gardemoen, videre til Dubai for så å lande i Osaka, nabobyen til Kobe. Alt i alt en veldig fin reise, og vi kan sterkt anbefale å reise til Japan via Dubai. Vi ble vel tatt imot av Gunnar Urstad daværende stedlig representant her i Japan. Han og konen Ruth tok godt vare på oss de første dagene med strandtur, shopping, onsen (japansk bad) og god mat, noe som lettet litt på Jetlag trykket.

img_1945

img_2096
De fem første dagene bodde vi på Aotani, i leiligheten hvor vi også bodde i januar-februar, da leiligheten vår i Gakuentoshi stod helt tom og umøblert. Da fikk vi noen dager til å ordne diverse ting som måtte ordnes før vi flyttet. Vi plukket oss ut noen møbler som misjonen eier og skal holde. Etter snart tre uker begynner ting å falle litt mer på plass å vi kan snart fokusere på litt andre ting enn bare innflytting og lekser. Sofaen kommer nå imorgen (lørdag) noe vi gleder oss veldig til, endelig få en plass å kunne slappe av (da vi ikke har fått seng enda og sover på en liten madrass på gulvet).

img_2141
Vår andre uke på språkskolen YWCA i Kobe er allerede over og vi er godt i gang med bøying av verb. Vi er fem i klassen, en fra kina, en fra Japan men oppvokst i Thailand og en fra Australia. Vi er i en kjempefin klasse, og trives veldig godt. De første ukene har vært harde nok og det ser ut som at den neste blir like krevende, men spennende er det, og vi lærer nye setninger hver dag. Med innflytning og skolestart samtidig blir det fort lange dager, og vi får stadig beskjed om å prøve å slappe av litt innimellom.

img_2008

Vi har vært i to forskjellige kirker, Nishisuma som er en av VJELK (Vest Japan Evangelisk Lutherske Kirke) og en internasjonal, Kobe Unity Church. I den Japanske er det flere som kan tolke talen, noe som er veldig greit da vi ikke forstår mer enn noen få Japanske ord. Leifur Sigurdsson, som er vår kontaktperson, var med oss i kirken denne søndagen. Han presenterte oss for menigheten, og vi ble veldig godt tatt imot. Alle kom og hilste på oss både før og etter gudstjenesten. Selv om vi ikke forsto hverandre så godt, var det en av medlemmene som kunne “min båt er så liten” på norsk utenatt! I den internasjonale ble jeg ganske overrasket over hvor fin den kirken var, og hvor bra det var lagt opp for nye som kom til kirken. Da vi kom ble vi tatt imot av tre personer som hilste og ga ut dagens program, vi ble derfra vist videre til to jenter (siden vi var nye) hvor de ga oss en liten lapp som vi skrev navnene våre og krysset ut om vi var bare besøkende eller om vi ønsket å bli medlemmer. Senere under gudstjenesten ble vi som var nye presenter hvor vi fortalte litt om hvem vi var, og fikk en liten velkomst pakke. Selv om vi vil prøve å få besøkt en god del kirker mens vi er språkstudenter, kommer vi til å gå fast i den japanske, og mest sannsynlig en gang i måneden i den internasjonale

img_2057Nishisuma kirke

 

 

 

Innvielseshelg

Plutselig var helgen her og vi er på vei oppover E6, og alt ser ut til å være klart til en helg sammens med kairos og regionsmøte på Torvikbukt. Etter 6 og en halv time regner vi med å være på Vestheim hvor kairos holder til, her blir vi med på grill en misjonær før vi tar kvelden.


Lørdag ettermiddag fortsetter turen oppover mot Torvikbukt, hvor det blir seminar og intervju med oss senere på kvelden. Søndagen er duket for misjonærinnvielse på familiemøtet kl.15. Etterfulgt av en sammenkomst for familie, venner og hovedstyre.

Vi har gledet oss mye til denne dagen, og ser veldig frem til å møte alle sammen. Vi er veldig heldig som har familie og venner som støtter oss i denne prosessen, det har betydd utrolig masse for oss. Men ikke minst at vi har blitt tatt så godt imot av de som sender oss ut, det gjør oss trygge å vite at vi har en noen her hjemme som ber for oss og engasjerer seg for arbeide vi skal ut å gjøre. Å reise ut som misjonær er ikke et soloprosjekt for bare meg og Marius, men noen som involverer også de rundt oss.

Selv om det kan virke litt rart å tenke på at vi skal bli innviet som misjonærer og senere feire dette, er det en fin ting å kunne si ja til kallet om å reise til Japan, sammens med så mange andre tilstede. Dette er en dag jeg ser på som ikke bare vår, dag men en dag som vi kan feire sammen.

White day

Valentines day feires stort sett verden over. For vår del ble den feiret med menigheten i Yonago, og en 3 timers busstur tilbake til Kobe. Jeg tror vi begge var skjønt enige om at det var en svært vellykka valentinsdag!

Da Marius mandagsmorgen var tilstede ved Daimaru da senteret åpnet, ble han overrasket over hvordan de ansatte ønsket velkommen. De hadde en liten tale med bevegelser, fortalte Marius før de opnet dørene, og folket strømte inn, som om januarsalget nettopp hadde begynt.

Vi tenkte ikke noe mer over det, og antok at det var normalt. Vi lo godt da vi leste i Japan times tirsdagsmorgen, at alle menn  i Japan som mottar en sjokoladegave på valentinsdagen, er forpliktet til å kjøpe noe som er tre ganger så dyrt til White Day.


Det er to typer sjokolade som damene kan kjøpe til mennene, “Giri-choco” og “Honmei-choco”. Giri-choco er ment for venner, kollegaer, sjefer og nære mannlige venner, og er på ingen måte romantisk relatert.  Honmei-choco blir gitt til en kjæreste, elsker eller ektemann, en som man virkelig elsker.

Om mennene mottar flere Honmei-choco, har de frem til 14. Mars (White day), altså en måned etter valentines day, til å finne ut av hvilken av damene som er den utvalgte, for å så returnere en gave av minst tredobbel pris.


Ifølge “the official White Day Web site” valgte komiteen navnet “White Day” fordi hvit er fargen for renhet, og med et ønske om fremme et bilde av ren, søt tenåringskjærlighet.

White day er altså dagen da mennene gir en gave tilbake til damen, og valentinesdagen er dagen hvor damene velger hvem de skal gi sin Giri-choco eller Honmei-choco til. Ikke rart man blir forvirret når man tror det er mannen som kjøper sjokolade til valentinsdagen.

Yonago

DSCF3621

Tirsdag 9. februar reiste vi samens med Kari til Yonago i Tottori fylke, hvor familien Leirvik er plassert. Første gangen vi møtte Johan, Sonja og Mathias var påsken i fjor. Jeg husker så utrolig godt Mathias reaksjon når vi kom inn døren første ganen, han kom rett mot meg, tok meg i hånden å sa ”kom så skal vi leke”. Jeg husker at jeg følte meg litt frekk som bare gikk rett inn i leiligheten å ”lekte” med Mathias, uten å ha hilst på Sonja og Johan først. Men selv om dette er snart et år siden tok det ikke lang tid før jeg å Mathias ble gode lekekamerater, noe jeg er veldig glad for!

DSCF3493

Alle sammen god og mett etter rullebåndssushi.

DSCF3514
Onsdag fikk vi være med på MEBIG, som er WJELKs (West Japan Evangelical Lutheran Church) og menigheten i Yonagos barneprosjekt. Da menighetssalen er bygget slik at den kan brukes som en gymsal, er det perfekt for at man kan ha leker, sang, bønn, andakt, bibellesning og vitnesbyrd fra barna. MEBIG er bygget opp slik at alle barna får belønning for oppmøte, og for eksempel når de klarer å si årets bibelvers helt utenatt. Dette ville kanskje vært helt utenkelig hjemme i Norge, men jeg har aldri sett et noe barnearbeid som kan sammenlignes. Det som gjorde mest inntrykk var kanskje hvordan noen av barna kom frem og fortalte et vitnesbyrd eller om et bønnesvar de hadde opplevd fra den siste uken.

DSCF3554

DSCF3619

Senere samme kveld var vi med på bønnemøte. Bønnemøtet var delt inn i Bønn- sang-bønn, bibellesning etterfulgt av spørsmål til teksten, svar fra presten og til slutt kommentar om hva de enkelte som var med på bønnemøtet hadde lært eller oppdaget fra teksten. I bønnedelen gikk vi igjennom to lister med bønneemner, etterfulgt av at hver enkelt ba høyt hver for seg. I Bibellesedelen leste alle høyt fra søndagens tekst samtidig. Etter dette ledet søndagens taler (denne gangen presten), inn i en spørrerunde, hvor hver enkelt kunne stille hvilket som helst spørsmål til teksten, etterpå svarte presten på spørsmålene. Ikke bare fikk de som stilte spørsmålene svar på noe de lurte på fra teksten, presten fikk også et innblikk av hvilken spørsmål folk hadde fra søndagens tekst og hva de i menigheten ønsket å lære mer om.

DSCF3522

Torsdag fikk jeg være med Sonja når hun skulle lære noen damer i menigheten å lage Kanelsnurrer. I Japan er det ikke vanlig at man baker så mye hjemme, så bakemaskiner er noe som man ikke ser verken i butikker eller hjemme hos folk. Da Sonja tok frem bakemaskinen og satt den på, samlet alle damene seg i en ring rundt bakemaskinen med store øyner. Sonja hadde fått oversatt oppskriften til japansk, slik at alle kunne forstå fremgangsmåten, men selv om oppskriften er den sammen kan selv en bakeoppskrift tolkes forskjellig. Mitt inntrykk er at vi i Norge er ikke så veldig nøye når det gjelder måling av ingredienser, det er slettes ikke alle som bruker måleskeier for t-skje og spiseskje, og heller ikke om det er en liten ”topp” på skjeen. Det er første gangen jeg har sett noen stryke over skjeen for å få den helt støken, for å så prøve 4 ganger til for å få den helt perfekt. I mine øyner er ikke t-skje en t-skje lenger.. Vi i Norge er kanskje vant til at de største bollene er de beste og fineste, men her til lands er det omvendt, her vil man gjerne ha de så små at man kan smake på flere sorter, eller ha plass til en liten en etter et stort måltid. Om du trodde Jobben var ferdig etter kanelsnurrene var fiks ferdig, tok du feil. Det skulle nemlig deles, på Japansk vis, ikke nok med at alle skulle få like mange kanelsnurrer, her skulle alle kanelsnurrene legges på rad om rekke for at alle skulle få lik størrelse. Her skal ingen gå hjem med en følelse av å ha tatt med seg for masse eller for lite kanelsnurrer. Tusen takk Sonja for at du tok meg med på dette!

DSCF3507
Samme dag fikk vi hilse på Inger Valbø som også er misjonær plassert i Matsue. Virkelig kjekt å hilse på en sunnmøring, på det japanske vestlandet. Med spasertur langs den vindfulle strandkanten følte vi oss hjemme.

DSCF3500
Søndag, altså i dag, møtte vi opp i kirken kl. 08.00, for å lage klart Taco til barnegudstjenesten (MEBIG) som begynte kl. 08.30. Da vi kom frem var alle ungdommene og noen av de voksne i full gang med å tilberede Tacoen, snakk om samarbeid. Funfact: Bestiller man taco i Japan vil man ikke få en Mexicansk rett. Taco/tako betyr nemlig blekksprut, derfor sier man heller tacos til mexicansk taco.

DSCF3654

Etter Barnegudstjenesten hvor minst 30 barn deltok, var det familiegudstjeneste med dåp. Det var ikke hvilken som helst dåp, det var en eldre mann som ønsket å bli døpt. En sterk opplevelse hvor vi fikk et innblikk i hans livshistorie, og hvordan han møtte Jesus.

Mellom Familiegudstjenesten og ungdomsgudstjenesten spiste vi lunsj samens med presten, konen og ungdomsgjengen. Her fikk vi servert Obento, te, kaffe, frukt og kake, etterfulgt av gode samtaler.

På Ungdomsgudstjenesten var det samlet omtrent 20 ungdommer med en gjennomsnittsalder på omtrent 25 år. Her ble det ballspill, etterfulgt av sang, bønn og andakt. En fantastisk gjeng med engasjerte ungdom.

Tusen takk til Sonja, Johan og Mathias for en fantastisk uke fylt med latter og gode samtaler. Likeså en stor takk til menigheten i Yonago for en lærerik uke og deilig sjokolade på selveste Valentinesday.

DSCF3614